Man lærer ikke mer, fordi om man begynner skolen som 6-åring.

I Finland begynner skolen ved 7 år. Finland skorer bra i Pisa-undersøkelsene.

I Norge begynner skolen ved 6 år. Norge skorer lavere i Pisa-undersøkelsene.

Man lærer altså ikke mer fordi man begynner skolen tidligere. Tvertimot blir man fortere skoletrett!

Og det finnes ikke en eneste vitenskaplig undersøkelse som viser at det er bedre å begynne tidligere.

Den eneste grunnen at norske barn begynner skolen ved 6 års alder er økonomien -

det er billigere med en lærer enn med flere barnehagepedagoger!

 

• 
• 
• 
• 
• 
• 
•  

 

6-åringene i barnehagen

Samtale med førskolelærer Mette Johannessen

Rigmor Haugen Jensen

Steinerskolene og -barnehagene i Norge har gjort et samlet vedtak om at man vil ha barnehagepedagogikk for seksåringene, ikke skole. Noen steder er seksåringen i vanlige barnehagegrupper sammen med mindre barn. Andre steder, som i Lillehammer, er seksåringene i en egen førsteklasse, som er en steinerbarnehage for seksåringer. Men hva vil man med seksåringene i Steinerskolen, hvorfor vil man ha dem i barnehagen og ikke på skolen slik som i det offentlige skoleverket? Dette er et av spørsmålene jeg kommer for å snakke med Mette om:

• 
• 
• 
•  

Lek og læring

– Når man ser på barnehagen, slik den var før reform -97 så var jo de syv første årene, førskoletiden, en enhet. Etter at man tok 6-åringene ut av barnehagen, har et viktig delmål for hele barnehagen forsvunnet, nemlig det å bli seks år. For så lang tid tar det å mestre noe. Man har brukt fantasien, man har brukt kroppen, utviklet motorikken – sakte men sikkert har man erobret alt dette som man ikke kunne før. Det er så viktig å få bruke det året på å øve seg, slik at man kjenner at «nå kan jeg det, endelig!» Her blir basiskompetansen lagt. Det å ha lært seg å mestre er gull verd i en senere læringsprosess.

– Men må man ikke begynne tidlig med «skolekunnskap» bokstaver og tall, skriving og regning for å klare å lære alt som kreves i dag?

– For å kunne lære seg å lese og skrive, for å forstå mer abstrakte lovmessigheter med naturen vår, så må man først ha opplevd den, ha klatret i trærne, ha kjent gleden av språkets mange irrganger, kjent rytmen. Det skjer noe plastisk, formende, gjennom leken, også rent organisk blir noe formet i barnekroppen, gjennom lek, gjennom musikk, ikke minst gjennom rytme. Det er en dyp tanke i steinerpedagogikken at man har en fast dagsrytme, en ukerytme, et årstidsløp som viser seg gjennom festene. Gjennom rytmen hjelpes kroppen slik at en utvikling kommer til fullendelse i det syvende året. Da frigjøres krefter som gjør at man kan begynne å lytte, og sakte, sakte våkner bevisstheten opp til et mer forestillende stadium, ikke bare det opplevende.

– Kan det ikke oppleves litt utrygt for noen foreldre å velge Steinerskolen, siden barna her ikke begynner å lære bokstaver og tall i 1.klasse?

– Det kan være, men det som jeg hører fra veldig mange foreldre jeg møter, er at nettopp det er en grunn til å velge Steinerskolen, at her får de ha et siste år av barnehagetiden, de får være barn litt lenger. Og jeg har til gode ennå å møte den forelder som spør «Lærer de noe her?» Jeg møter utrolig mye takknemlighet fra foreldre for at barna får være i samsvar med sitt vesen og får gjøre seg ferdig med en viktig periode av sin utvikling. For å lære bokstaver og tall må det først legges et grunnlag og opparbeides annen nødvendig kompetanse som sikrer senere lese- og skriveferdigheter.

– Nå har jo noen undersøkelser vist at barna ikke kan mer f. eks norsk eller mattematikk i ungdomskolen etter reform 97, men tvert imot mindre. Hvorfor lærer ikke barna mer av å begynne tidligere, tror du?

– Kierkegaard har sagt at man ikke kan lære noen ting om man ikke først har lært å elske det. Og det sier så mye om hva vi forsøker å få til. Først må man jo lære seg å elske den der lille vanndråpen på det bladet, og mauren som går der. I det ligger så mye kunnskap, om jorda, zoologi, biologi, menneskekunnskap, naturkunnskap, alt ligger der. Og i Steinerskolen prøver man jo å beholde det undrende. Selv om det er et klart skille mellom barnehage og skole, så er dette et mål for undervisningen helt opp til niårsalderen, ja egentlig helt opp til puberteten: da først tar man jo i bruk den abstrakte evnen som har utviklet seg.

Den frie leken og det å få leve i en billedverden som er forankret i virkeligheten slik som folkeeventyrene våre er, har nettopp å gjøre med tankens utvikling senere. Så det vi arbeider med i Steiner-førskolen, er roten til den frie tanken. Det er grunnlaget for at man som 13-14-15-åring kan begynne å danne sine egne meninger. Det er et sentralt prinsipp i all steinerpedagogikk at man pleier og hegner om noe som først senere skal komme til syne. For meg er det inspirerende å tenke på planten, som Rudolf Steiner har gitt som et bilde på oppdragelseskunsten: Vi ser at enhver blomstring er avhengig av at det har vært en riktig rotutvikling, at stengel og blad har fått vokse riktig. Hele tiden pleier vi noe som er usynlig, men kanskje aller mest i førskolen, hvor det er så mye som ligger foran.

• 
• 
• 
•  

Ukens og dagens rytme

Det er en egen atmosfære i førsteklassehuset, varmt og trivelig og rolig – og veldig ryddig. Jeg kommer riktignok på slutten av dagen, og de barna som ikke er blitt hentet, er ute og leker. Ved inngangsdøra er et stort dukkehus på 4 etasjer, med små dukkehusmøbler av tre, og myke smådukker i alle stolene. Forskjellige leker av tre og ull står pent i hyllene. På veggen midt i mot står en fantastisk tronestol, med gul og gyllen tronhimmel. Det er bursdagstronen, bygd i anledning Malins bursdag i dag. Her har bursdagsbarnet sittet og hørt «bursdagseventyret». Mette forteller at alle får sin egen trone når de har bursdag, som er helt forskjellig hver gang. Et hjørne av det store rommet er dukkekrok. Store myke waldorfdukker sitter på stoler eller ligger i dukkevognen.

Dagen jeg kommer på besøk, er den 10. mars, og det er tydelig at påsken nærmer seg: Ved vinduet står små hvite tovede påskeharer i ring rundt en stor blomsterkrukke med nysådd påskegress.

I førsteklasse er det en fast dags- og ukerytme: Fredag er turdag, uansett vær, torsdag er det eurytmi, onsdag er maledag, tirsdag er bakedag, og på mandag er det hovedvekt på håndarbeidet, blant annet for å forberede årstidsfestene. Dette tar lang tid, og håndarbeidet ligger fremme hele uken, slik at de som vil, kan arbeide videre med det. Det er barna som har tovet de fine påskeharene.

Førsteklasse åpner kl. 0900. Da er det tent opp i peisen og håndarbeidet ligger klart hvis det er mandag, eller hvis det er onsdag, maledagen, ligger alt klart så fire barn kan male om gangen. Hvis man kommer på besøk om formiddagen på en onsdag, så sitter fire barn og maler i spiserommet, mens de andre leker rundt omkring: Noen har kaffeselskap, noen leker butikk med dukkene, og noen karder eller tover ull. Noen bygger kanskje hytte: de har et lager av store lerretsduker i pastellfarger til det bruk. Noen er på kjøkkenet og hjelper til med matlagingen. Det er fri lek til kl 1030.

 

– Den frie leken er egentlig den mest anstrengende delen for meg som pedagog. Det er da sosialiseringen foregår. Det er som om vi svømmer i et stort hav hvor alt som vi har hørt om i eventyret, eller hjemme, eller på bussen, alt kommer til syne og skal bearbeides og flettes inn i møtet mellom de femten barna.

Sånn i halv ellevetiden rydder vi, og så leker vi en liten samlende lek i en ring. I ringen er det alltid noe folkedans, og den er alltid innflettet i en historie som gjenspeiler hva som skjer i naturen og hvilken høytid vi nærmer oss. Innholdet i ringen er det samme i 2-3 uker, med litt variasjon. Ved ellevetiden har vi et måltid. Vi bruker god tid på å spise, og pleier gode vaner ved matbordet: å være stille og lytte til den ene etter den andre. Etter maten er det eventyr før vi går ut og leker – sånn gjør vi det om vinteren, i sommerhalvåret pleier vi å gå ut rett etter maten, og så komme inn for å høre eventyr på slutten av dagen. Vi avslutter kl kvart på ett. Men de fleste har jo lang dag, de fortsetter bare å leke ute til kl 14. Da går vi inn og lager varm te og spiser matpakka som de har med.

– Hva representerer den faste rytmen, gjentakelsen for barna?

– Jeg kan nesten ikke tenke meg hvordan det ville være for barna hvis man ikke hadde disse faste punktene i en dag som ellers er så foranderlig. Jeg tror rytmen gjør noe med hele vårt system, det ser man på barna etter en stund. De behøver ikke lenger å ta ansvar, bestemme noe nytt, og det frigjør krefter til leken. Det bare er sånn, en lovmessighet, akkurat som at solen står opp: i dag baker vi. Det er som om de får puste annerledes gjennom den tryggheten og forutsigbarheten som de faste rytmene gir. Jeg opplever at barn i dag får altfor mange valg. Det er trygt for dem å ha en rytme å leve i: Du kommer til førsteklasse på tirsdag, bakedagen, da bakes det – akkurat som forrige tirsdag, du kjenner deg igjen. Etter hvert faller du inn i rytmen, du får kanskje lyst til å ta etter. Slik lærer også barna gode vaner, små barn lærer jo så mye mer ved å etterligne enn ved forklaring.

– Så du forklarer ikke hvordan noe skal gjørers, du bare gjør det?

– Jeg forklarer så godt som aldri noe. Hvis vi skulle bruke «forklaringsmetoden»: «Nå skal vi male, nå bruker vi det arket, nå tar vi det blå osv.», ville vi appellere til helt andre krefter, forstandskrefter. Barna skulle nok få en helt annen ansiktsfarge …

I dag er det jo ofte slik at vi vil være ved målet med en gang – barna også. Det er ikke lenger prosessen som viktig: «Hva skal vi gjøre i dag?» spør de, og vil ha et svar, i begynnelsen av året er nesten alle barn sånn. Så må vi prøve å hjelpe dem tilbake til øyeblikket og si (Mette hvisker): «Ja, hva skal vel hende i dag?» Det tar bare noen dager, så er det blitt en forventning. Alle hemmelighetene i livet, all kunnskap som ligger i tingene, i et materiale for eksempel, får tale for seg selv slik at man kan oppleve det. Man kan bare tenke på hva man lærte ved å holde sin bestemor i hånden – om alderdom, og sammenligne med det man kan lese i en bok: ingen bok skal kunne fortelle meg det jeg lærte da jeg oppdaget hånden hennes. Vi pleier undringen. Det er en annen måte å hente inn kunnskap på. Ikke sånn at man ikke svarer, som pedagog vil man jo merke om noe er viktig å få svar på.

• 
• 
• 
•  

Har barndommen forandret seg?

– Har barna forandret seg på de femten årene du har arbeidet med førskolebarn?

– Fremfor alt så har jo kulturen blitt annerledes, det er mye mer organiserte aktiviteter for barn, det er mye mindre lek med barna i gata, det er mer program på tv. Alt dette må fordøyes. Og barndommen har blitt mer «voksen», man premierer barn som forstår ting, som lærer seg tidlig å lese og skive. Man er «flink» om man takler en travel hverdag.

En ting som har opptatt meg i det siste – det var ikke så utpreget før – er hvorfor barna hviler så mye mer når man er en tydelig leder, en autoritet, en som vet hvordan det skal være. Det er som barna slapper av. Det tror jeg har å gjøre med at ikke alle har like tydelige ledere hjemme lenger. Det er jo blitt slik at barn og voksne skal være likestilt, og det er vi jo, for vi er jo like viktige som mennesker, men foreldrene våger kanskje ikke i like stor grad som før å lede barna på veien

– Vi vil jo gjerne ta barna med på råd, de har jo mange meninger, de vet hva de vil …

– Tenk på hvordan det er hvis du går tur i en stor skog hvor du aldri har vært før. Da er det selvfølgelig godt å ha noen med deg, som lytter på det du har å si, «Der er det noen vakre blomster», eller «Den veien ser spennende ut!», eller kanskje «Det er skummelt, jeg er redd». Men hvis den du går sammen med, når veien deler seg sier: «Hvilken vei skal vi gå nå, nå må du velge!», da får barnet et ansvar som den bare har forutsetning for å ta som har vært der før. «Skal jeg ha en gul eller blå bukse?» «Skal jeg spise mysli eller brød?», det er så mange valg et barn må ta i løpet av en dag. «Vil du ta buss eller ikke?» – jeg hører det hver dag. Så jeg råder mine foreldre til å bestemme mer. Det er nesten det samme hva du bestemmer, men du må ha regien, da skapes rom og tid for barna til å holde på med viktigere ting. Det avkrefter barna når vi skyver ansvaret for valg over på dem.

– Så når vi tror at barna gjerne vil bestemme, så er det egentlig noe annet de søker?

– Ja, jeg tror foreldre i dag mer enn tidligere har dårlig samvittighet fordi vi har for lite tid til barna; fordi vi vet at barna for eksempel bruker så og så mange timer foran en skjerm. Den dårlige samvittigheten fører til at vi vil si ja, vi vil skåne dem for den «lidelsen» det er å ikke få det som de vil. Det er en lettvint løsning som foreldre blir presset til å velge, for det blir krevd så mye av dem.

Men du spurte om barn har forandret seg. Barndommens vilkår har forandret seg, men barnas vesen, de vesentlige behov er selvfølgelig ikke forandret. Barnas største begavelse, nemlig det å leve i øyeblikket, det å være NÅ, denne begavelsen er truet i vår hektiske hverdag. Den må vi hegne om, blant annet ved selv å kunne stanse opp og forundre oss over alle små undere i det daglige. Og til det får vi hjelp av barna.

• 
• 
• 
•  

Les mer om lek på http://www.solvikskolan.se/lek-i-skolan

Les mer om Utdanningsdirektoratets alternativ - Kartleggingsprøver

Veiledningsmeteriellet er passordbeskyttet så ikke foreldrene kan få inblikk i elevforsøket.

Les mer om Udirs hemmelige agenda på http://www.udir.no/Artikler/_Kartleggingsprover/veiledningsmateriell-2010/